Fia på Havelock North High School, New Zealand

Nå har jeg vært på New Zealand i snart 3 måndeder, og jeg tenkte å komme med en liten update på hvordan mitt liv som kiwi er!

Først og fremst, så har det gått utrolig fort! Det er utrolig rart å tenke på at jeg allerede har vært her i 3 måneder. Samtidig føles det som om jeg har bodd her flere år, og jeg kan ikke forestille meg å være hjemme i Norge.

Når vi først kom ned hit tilbrakte vi en uke på camp, noe som var utrolig gøy! Vi lærte utrolig mye, og det var en fantastisk gruppe med utvekslingstudenter. Vi ble sammensveiset veldig fort, og flere av oss planlegger reunion snart. Jeg var også så heldig å bo med ei tysk jente, som jeg skal besøke når sommerferien kommer. Vi gjorde utrolig mye gøy, og det var utrolig hjelpsomt. Vi lærte mye om kiwi og maorikultur, og det var en perfekt introduksjon på utvekslingsåret.

Den første måneden har vært den vanskeligste for meg. Det var veldig uvandt å ikke kjenne noen på skolen, og ikke ha venner som kjenner deg veldig godt. I tillegg vår det mange referanser som jeg ikke tok, og det var rart å føle at man ikke passet inn. Å begynne midt i skoleåret i eksamensperioden hjalp nok ikke så veldig heller. Men etter ca 1 måned gikk det mye bedre. Jeg fant meg til rette, var blitt godt kjent med mange, og det begynte å føles som normal skole. Fortsatt en del referanser man ikke tar når man henger med kiwier, men man lærer seg å takle det!

For ca 2 uker siden hadde jeg det jeg regner med var min første smakebit på kultursjokk. Jeg innså at jeg skal være her ett helt år, og fikk det man kan kalle en liten ekstensiell krise. Det varte i ett par dager, og så gikk det over. Selv om disse utfordringene er veldig kjipe i øyeblikket de skjer, så er jeg veldig takknemlig for at jeg har opplevd dem! Jeg har lært utrolig mye om meg selv, hvordan takle utfordringer og jeg har vokst veldig bare på disse 3 månedene. Jeg kjenner at jeg allerede er en helt annen person en den jeg var når jeg dro fra Norge. Å være i ett nytt land med nye utfordringer uten tryggheten fra foreldre og venner, gjør at du må takle utfordringer på en helt annen måte. Jeg har blitt mye mer selvstendig og selvreflektert, noe jeg er veldig takknemlig for. Og det er selvfølgelig herlig når du kommer over det, og alt går tilbake til å være bra igjen.